Den som Pfizker lyver

Hvis man sammenlikner Pfizer med en fastlege – og beholder karakteristikkene som beskriver Pfizers oppførsel og historiske rulleblad, da blir legen en problematisk skikkelse å forholde seg til.

Se for deg at fastlegen din var straffedømt mange ganger for å – med viten og vilje – pushe livsfarlige eksperimentelle legemidler, som legen lovet dyrt og hellig at var trygge. Se for deg at legen rutinemessig unnlot å opplyse om kjente alvorlige bivirkninger – til og med slike som legen visste at manglet i pakningsvedlegget, og som var særlig relevante for akkurat din helsetilstand. Og at legen velvillig mottok bestikkelser fra legemiddelselskapene, for å anbefale nettopp deres produkter, også mot sykdomstilstander de slett ikke var ment for – på bekostning av tryggere, egnede og rimeligere legemidler. I tillegg betalte og truet legen til stadighet skadde pasienter for å droppe søksmål, og bestakk offentlige tjenestemenn for å unndra seg påtale.

Se for deg at legen ble lei av dette – ikke av samvittighetsgrunner, men fordi det var for stor risiko for å bli tatt. På neste legetime drar derfor legen, som er eneste tilgjengelige lege med akkurat den spesialiseringen du trenger, fram et skjema du må signere for å fortsette å få helsetjenester. Her fraskriver du deg retten til å reise søksmål eller kreve erstatning ved bivirkninger eller feilbehandling, uansett årsak. Du får heller ikke røpe noe om avtalen eller presset du utsettes for noen.

Dette høres ut som et surrealistisk krimdrama, ikke sant? Mer om dette straks; litt bakgrunnsinformasjon først.

Peter Rost var Pfizers markedsførings-visepresident, og kjenner selskapet og bransjen bedre enn de fleste. Da ledelsen ignorerte klagene hans på ulovlig markedsføring, gjorde han det de beste av oss gjør: Satte moral over personlig vinning, og varslet. Pfizer og bransjen beskriver han på følgende måte:

Likhetstrekkene mellom legemiddelindustrien og gangstervirksomhet er skremmende. Begge virksomheter har en absurd avkastning. Bivirkningene ved organisert kriminalitet er drap og dødsfall, og slik er det også i industrien. Gangsterne bestikker politikere og andre – industrien likeså. Forskjellen er at de som jobber i industrien anser seg selv – ja, jeg vil si 99 prosent av dem – som lovlydige borgere. Ikke som noen som kunne ranet en bank. Men når de opptrer i gruppe, og leder disse firmaene, skjer det noe […] det er nesten som ved krigsforbrytelser, der folk gjør ting de aldri trodde de var i stand til.

Sitatet er hentet fra boka Dødelig medisin og organisert kriminalitet, av professor Peter Gøtzsche – verdens muligens fremste uavhengige medisinske forsker. Gøtzsche er en av grunnleggerne bak det uavhengige Cochrane-forskningsnettverket, samt det frie opplysningsnettverket Institute for Scientific Freedom, og er en dypt respektert stemme i fagmiljøet. I boka blottlegger Gøtzsche legemiddelindustriens omfattende risikospill med pasientenes liv og helse, og hvordan løgnen fortsetter, selv etter at den er avslørt, i et spill hvor profitt settes høyere enn pasientenes liv. De 454 sidene er spekket med dokumentasjon om bransjen som er selveste legemliggjørelsen av den fiktive fastlegen beskrevet innledningsvis. En bransje som fostret Pfizer, som i 2009 mottok en lite flatterende utmerkelse i form av tidenes største bot på 14 milliarder kroner, for bevisst feilinformasjon om fire legemidler (1). I tillegg betalte selskapet 6 milliarder kroner for å slippe tiltale for tre andre legemidler. Dette er naturligvis lommerusk i markedsføringsbudsjettet til et selskap som drar inn det tjuedobbelte hvert år. Bare injeksjonene alene er for eksempel ventet å bringe inn 300 milliarder kroner bare i 2021.

For to uker siden slapp organisasjonen Public Citizen en rapport som bekrefter at Pfizers gangstervirksomhet lever i beste velgående (2). Rapporten avslører knebling av myndigheter, kontroll over donasjoner, åpning for selv å bryte patentrettigheter, hemmelig konflikthåndtering, krav om å bære risikoen ved alvorlige bivirkninger, krav om pant i statlig eiendom og ensidig rett til å justere avtalte leveranser.

Kravene Pfizer har stilt overfor Brasil, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk og Peru regnes som så drøye at de betegnes som brudd på den nasjonale selvråderetten. Og hvis staten ikke aksepterer Pfizers betingelser, får den ikke kjøpe injeksjoner. Kronen på verket er en fortrolighetsklausul som hindrer myndighetene i å gi andre innsyn i innholdet.

Har norske myndigheter latt seg true til å bære risikoen for fremtidige erstatningskrav og søksmål på vegne av legemiddelgiganten, eksempelvis når det gjelder alvorlige bivirkninger? Det vet vi ikke. Men vi vet at Pfizer har mulighet for å frita den norske stat for taushetsplikten, og at selskapet ikke har gjort dette. Vi kan dermed anta at myndighetene har gitt etter for et slikt press. Pfizers bonusgave er at når bivirkninger oppstår, har giganten et helt arsenal av avhengighetsskapende symptomlindrende medikamenter å selge inn. Til høystbydende. Pfizer har altså greid å manøvrere seg inn i en gullkantet posisjon hvor fortjenesten øker i takt med bivirkningene, helt risikofritt. Kanskje ikke helt den medisinen et samfunn som allerede har foreskrevne medikamenter som tredje viktigste dødsårsak trenger (3)?

En skal ikke forhandle med terrorister, sies det. Prinsippet bør omfatte enhver mafialignende, vanekriminell virksomhet. Med rike vestlige lands sterke forhandlingsposisjon, er det spesielt kritikkverdig og forbausende å skulle gi etter for press, og gå med på en avtale som omgjør bivirkninger til klingende mynt for motparten. Er det ikke egentlig ufattelig at vestlige myndigheter ikke har greid å etablere et system som kan hanskes med denne kriminelle industrien? Ikke engang har vi lyktes i å skape sikkerhetsmekanismer som kan hindre at grovt utilstrekkelig utprøvde medikamenter havner på markedet. En bivirkningsprofitterende avtale er et sikkert tegn på at noe kan forbedres.

Referanser:

Den som Pfizker lyver

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Pengesystem og Inflasjon – Foredrag av Rune Østgård

Jan Kerr Eckbo: Livet er en mental opplevelse

Globalisering av norsk helsejus – med inngripende følger for individets frihet og Norges suverenitet

Support

Juridisk