Ytringsfrihet på norsk

Fredrik Solvang tar bladet fra munnen og reflekterer over ytringsfrihetens og den frie pressens vilkår i Norge, som kåres til verdens beste land for pressefrihet. Ord som hemmelighold, unnlatelser, maktmisbruk og korrupsjon sitter løst.

Det er faktisk rørende at norske toppolitikere stiller seg opp og er klinkende klare på at en fri presse er en forutsetning for demokrati. Det er kult at påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre nominerer en journalist til verdens mest prestisjefylte fredspris.

På en dag det er riktig å la seg imponere over motet og offerviljen til journalistkollegaer i farlige og autoritære land, kan vi også reflektere over ytringsfrihetens og den frie pressens vilkår i Norge, som kåres til verdens beste land for pressefrihet:

Vi har nettopp vært gjennom en pandemi der den sosiale justisen også ga seg utslag i at dissenterende stemmer i debatten enten ikke slapp til i den offentlige diskusjonen eller ble stilltiet.

Offentlighetsloven, som skal sikre innsyn i offentlig virksomhet, brytes over en lav sko. Ingen blir straffet for å bryte den loven ved å unndra dokumenter fra innsyn, og offentlige organer bruker alle triks i boka for å hemmeligholde det de er mest opptatt av å skjule. Ofte gir de til slutt ut dokumenter der nær sagt alt er sladdet. Det hender gjerne at de finner en eller annen feilaktig hjemmel for hemmelighold, blir tatt på det, men at ingenting skjer fordi Sivilombudsmannen ikke kan ilegge straff eller bot. Dette lar vi bare skure og gå.

Korrupsjon foregår også i Norge, den arter seg bare annerledes her enn i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Evnen til å beskytte hverandre er ikke mindre i Norge enn i andre land. Pressens inngrep med enkelte miljøer i Norge er begrenset, og det er naivt å tro at de med uærlige hensikter er mindre skruppelløse fordi de har norsk pass.

Det er et økende problem at maktpersoner, representanter for myndigheter og offentlige virksomheter, næringslivsledere og politikere i Norge ikke stiller og svarer på spørsmål fra pressen. De er ofte omgitt av kommunikasjonsrådgivere, som gir råd om ikke å stille eller gi god-dag-mann-økseskaft-svar. Det er et demokratisk problem, og bidrar ikke til det vi i dag hyller, nemlig uavhengig journalistikk og pressefriheten.

Så hurra for Maria Ressa og Dmitrij Muratov, og et lite NB! til oss selv!

Se også artikkel fra Aftenposten der Harald Stanghelle skriver:

Stortinget er blitt en taper.
Skandaleflom og prinsippløshet – det utgående stortinget har ikke holdt orden på seg selv.